Torsken er den kjæreste og mest kjente fiskearten langs kysten vår, og er lett å kjenne igjen på skjegget under haken, den hvite magen og det vakre mønsteret på ryggen. Torsk kan bli nær 2 m lang og veie 60 kilo. Ordet torsk kommer av det gammelnorske ”turskr” som igjen er en forkortelse av ”turrfiskr”. Bruken av fiskenavnet «torsk» eller «tosk» som skjellsord kan komme av at fisken har vært sett på som lett å fange.
Fargen på fisken endrer seg med oppholdssted. I områder med mye alger har skinnet et rødt - eller grønt skjær, mens fisk som lever nær bunnen gjerne blir blekgrå i fargen. Torsk har i uminnelige tider blitt foredlet og gjort holdbar som tørrfisk. Tørr vårvind gjør arbeidet uten bruk av konserverings-midler. I nærmere tusen år har tørrfisk blitt eksportert fra Norge til markeder i Europa.
Det vi møter i Saltstraumen er kysttorsken, som er mer eller mindre stedbunden innenfor snevre områder. Arten er truet og noe må gjøres for å beskytte den. WWF mener at det bør innføres regler som reduserer uttaket av kysttorsk i fritids- og turistfiske, da det er antatt at dette står bak det største innhogget i bestandene. Petter Dass var inne på noe da han spurte ”skull’ torsken os feile, hvad have vi da?”. Ingen fisk har betydd så mye for mat-glede, kosthold og utvikling langs kysten vår som torsken. I de siste årene har det vært forsket mye på torskeoppdrett, noe vi har sett en del skrekk-eksempler på her i Saltstraumen. Bildene er fra veggene mellom Ørneset og Oksebåsen, der det bestandig står mye torsk som beiter på tanglopper og andre småkreps.
Skrekkeksemplaret av en oppdrettstorsk møtte jeg i bukta ved Kafe Kjelen.
